Det klisne setet foran meg stirrer på meg. Det som fanger øyet mitt er en gammel tyggegummi klistret fast mellom setet og bussvinduet. Lydene rundt meg høres ut som jungellyder og høye trafikk-lyder blandet sammen i en god smørje. Jeg sitter skjevt på det harde buss-setet som er dekt med hullete, gammelt stoff. Lukter som gammel mann. Hodepinen som startet siden andre time forsterkes hvert sekund. Vinduet slår hodet mitt hardt hver gang bussen kjører over en fartsdump. Jeg bryr meg ikke. Jeg orker ikke flytte hodet mitt. Vått og klissete. Lydene borer inn i hodet mitt, mens jeg fortsatt kan høre naturfaglærerens stemme si: «Jeg vet at halvparten av dere kommer til å stryke på prøven i morgen» om og om igjen. Bussen stopper. Ikke min holdeplass, selvfølgelig. Jeg ville ha betalt hva som helst for å spole fram i tid, til jeg sitter hjemme under pleddet mitt. Til stillheten.
En gammel dame kommer på bussen. Hun har grått, krøllete hår. Hun ser ut som alle gamle damer gjør. Krokete kropp, rød kåpe, stokk og briller. Gjerne en hatt i tillegg. Hun kremter og hoster og vaier frem og tilbake når bussen sakte begynner å komme seg ut på vegen igjen. Hun holder seg fast og griper rundt de gule, skitne stengene. Bak henne går enda en gammel dame. Hun er helt likedan, men denne damen har grønn kåpe. De kaver seg fram, forbi alle menneskene og setter seg på setet bak meg. Jeg kjenner den kalde pusten deres klype meg i nakken. De gamle damene begynner å snakke. Inntrykket av gamle, søte damer forsvinner etter hvert til et inntrykk av plagsomme, torturerende kjerringer. De snakker høyt om alt og ingenting. Alt jeg ønsker er stillheten. Jeg lengter etter min egen verden, der ikke en eneste lyd eksisterer på jord. Ikke engang musikk slipper inn. Gamlingenes stemmer borer seg hardt inn. Stemmene deres er som skrikende hyl som legger seg oppå trafikk-lydene og jungelen. Jeg lengter, jeg søker etter stillhet. Pling! Bussen stopper. Jeg går ut. Stille steg bortover den snødekte stien.
Skrevet av
Annette Bye Setsaas
