Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"

 Vinden griper tak i beina mine. De kjemper imot, prøver å holde seg fast. Det øsende regnet pisker kinnet mitt. Balansen svikter, men hendene mine holder seg fast til de bløte steinene. Jeg skulle ha blitt med. Jeg skulle ikke ha blitt igjen på holmen, alene. Lufta hvisker og tisker bak meg, river meg i håret og grer det til alle kanter. Jeg ser nesten ingenting. På en eller annen måte klarer jeg å holde meg fast til ingenting. Jeg stoler på noe som ikke eksisterer. Er det trygt nok? Kommer noen til å huske meg, hjelpe meg vekk fra ensomheten?

Hendene mine skjelver og tennene mine dirrer. Jeg vil ikke falle, jeg vil ikke forsvinne. Er det noen som kan høre meg hvis jeg roper? Pulsen min er så høy som den kan få blitt. En stor klump har festet seg i magen min og den har ikke tenkt til å forsvinne. Redselen fryser ryggraden min til is. Bølgene slår mot berget, velter meg nesten over ende. Steinen er ikke stor nok for oss begge to. Den er ikke stor nok for meg og bølgen. Jeg klamrer meg fast. Jeg skriker. Det er nytteløst. Uansett vil jeg ikke gi opp håpet. Tro, håp og kjærlighet. Jeg velger å stole på dem alle. Men noe inni meg brenner seg fast, en ensomhet og en redsel som er uutholdelig. Jeg lengter tilbake til varmen.

Skrevet av
Annette Bye Setsaas


(picture from Google)